Det startet med en følelse…
– En sommerkveld på vei hjem etter endt tur med Tjukkasgjengen chapter Moss kom den
gode følelsen. En følelse jeg ikke hadde kjent på en stund, og som var så overveldende at
jeg nesten stoppet der jeg gikk i mine egne tanker. Dette er for godt til ikke å deles med
andre, tenkte jeg, og vips, så kom bokidéen som lyn fra klar himmel. BOK! Nei, for all del,
DEN var for drøy!
Har du noen gang hatt diskusjoner med deg selv? Akkurat som om du er to personer hvor den ene argumenterer for og den andre imot? Slik var det for meg. Den ene stemmen sa, du skal gjøre det. Den andre sa, det tør jeg ikke. Jeg forkastet det hele, men «stemmen» ga seg ikke.
Til slutt måtte jeg lytte til den. For meg er det slik at når noe ikke slipper taket, så er det en beskjed.
En annen ting som også er viktig for meg er dette med og ikke svikte seg selv. Ofte lever vi godt innenfor comfortsonen og er så redde for å gjøre feil. Så velger man å ikke gjøre det, og angrer i etterkant på at en ikke tok sjansen. Jeg antar det er flere som har kjent på den følelsen i løpet av livet. Men det er bedre å angre på noe en har gjort enn noe man ikke har gjort. Jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre prosjektet.
Jeg lagde et lite utkast av hvilke tanker jeg hadde, og presenterte det for Jan Ellefsen. Han hadde allerede timeplanen full, og ønsket ikke å delta i prosjektet.
Derfor startet jeg på Facebook med å gå igjennom en del chaptere fra nord til sør, fra øst til vest og utenlands. Jeg trålte side opp og side ned etter gode bilder, humor, tegnestriper, hygge og sterke historier. Jeg lukte ut det jeg likte. Jeg skrev henvendelser til mange ildsjeler og andre jeg fant på veien. Noen fikk jeg svar fra, andre har jeg fremdeles ikke hørt noe i fra. Etter hvert som svarene uteble begynte jeg å ringe og slå av en prat. Det ble noen personlige intervjuer og noen telefonintervjuer. Noen skrev ned historiene sine selv og sendte de til meg. Det synes jeg var fint, for da fikk jeg noe av det uttrykket jeg ønsket om mangfoldet i menneskene.
For å få tilgang til avisartiklene, tok jeg kontakt med avisredaksjoner over hele landet. Selv Jonas Gahr Støre ble spurt om han hadde noe å bidra med … Han huket jeg tak i på landstreffet, hvor han var leid inn for å holde et foredrag. Men han er også en opptatt mann… Per Fugelli hadde heller ikke kapasitet.
Å finne eiere til, og ikke minst personer på de godt over 400 bildene som boken inneholder var en enorm jobb. Alt måtte godkjennes. Heldigvis fikk jeg mye hjelp av ildsjelene som sjekket med sine grupper. Det var kun et par stykker som ikke ville være med på et gruppebilde. De ble redigert bort. Ellers var alle velvillige.
Mange bilder har jeg fått av tjukkasvenner og en del av bildene har jeg selv tatt. Noen bilder og tegnestriper er kjøpt. Disses eiere fant jeg via Google. Helt til USA har jeg vært og handlet. Moss Avis har vært veldig rause og gitt meg sine bilder og artikler. Målet – det ferdige produkt så jeg helt klart for meg – men ikke veien frem.
Mange kom med gode forslag til hvordan jeg skulle starte arbeidet, men det eneste som fungerte var å begynne på side 1, så ta side 2, side 3, osv … Sporadisk satte jeg inn det jeg følte der og da.
Etter hvert begynte boken å ta form «av seg selv». Hver gang jeg forsøkte med en plan, fikk jeg det ikke til å fungere. Mens de gangene jeg hadde tillit til at veien blir til mens du går, falt alt på plass. Det var en magisk opplevelse!
Når boken var nesten ferdig hadde jeg sett meg blind på den. I siste innspurt fikk jeg hjelp av Anita Tørmoen og søsteren min Bente til å gjøre de siste synsinger og endringer. Da falt de siste brikker på plass. (Det var ikke mange av bokens 178 sider som byttet plass). En venn hjalp meg med refleksfargen på vestene. Den var ikke lett å få gul på trykk (den blei nemlig grønn!) Korrektur og språkvask tok profesjonelle seg av. Ellers gjorde jeg bildene ferdig for trykk og laget hele boken selv. Forlaget fikk en ferdig satt bok, klar til å sende til trykkeriet. Som grafisk designer trengte jeg ingen økonomi, kun tid for å skape dette. Takket være min familie ble boken trykket.
Engelsk versjon
Jeg visste tidlig at boken skulle oversettes til engelsk, så det var ikke noe å vente med. Nå
finnes det også et lite opplag av den engelske versjonen som bærer navnet «The Fatty
Gang». En del av de engelske bøkene er sendt som gaver til mennesker jeg har møtt på
mine reiser rundt om i verden. Hele 10 land har mottatt boken sammen med en tjukkasvest.
Boken skal fungere som en «stafettpinne», det vil si, den skal ikke havne i en hylle eller en skuff, men gis videre til en venn når den er lest. Vesten følger boken inntil det er noen som ønsker å starte en tjukkasgruppe. Da har vesten fått en eier som vil bidra til å spre det gode budskapet boken handler om. Så nå lever boken sitt eget liv, og det blir spennende å se om det kan bli flere aktive tjukkasgrupper andre steder på kloden.
Takk igjen til min familie som gjorde det mulig å få denne boken trykket.
Hilsen
Toni Thøgersen
Tjukkasboka
EO
Tjukkasbloggen 