Jeg er en Tjukkas, en stolt en, som har innsett at jeg er lat. Jeg har ikke gått på ett år, på grunn av mitt handicap som døv.
Jeg har vanskeligheter med å gå i mørke, samt vanskeligheter med å gå i skogstier og fjellstier i daglyset.
Men skal jeg bruke det som unnskyldning?
Jeg kan være med å gå, så lenge jeg går i mitt tempo.
Årsaken er «dårlig balanse» som om jeg går sikk sakk.
Jeg har begynt å gå i år, og jeg går bak, for da går jeg i mitt tempo, holder balansen i sjakk.
Det gikk. Jeg går, jeg er med, selv om jeg er bak. men du verden for en vakker blomsterbukett som går foran meg.
Så er jeg tungpustet. Puster og peser og har ikke kontroll over min pust. Pust med magen sier en, jeg prøver men gjør feil. Hører ikke min egen pust til og med, men når jeg går i en flat strekning går det greit, går jeg i bakker og stier da puster og peser jeg.
Men jeg går bak, holder mitt tempo. pust eller pes spiller ingen rolle for min del, jeg er ute og går!
Konklusjon er at man er ute og går, ikke om å gå fort, ikke om å gå langt, men for å komme seg ut i naturen, bli kjent med naturen, komme seg i form enn å sitte på sofaen og trimme øyemusklene, eller pekefingeren for å spille på mobilen. Komme ut og treffe folk, gå i lag med dem, foran eller bak, sakte eller fort, det er bare å komme ut og gå.
Hilsen en stolt pesende Tjukkas på Frosta.
Nina Hauge
EO
Tjukkasbloggen 