Takket være Tjukkasgjengen, så har jeg klart å få til å trimme regelmessig over lengre tid. Jeg er lat i utgangspunktet, men med gode hjelpere på veien har jeg klart å komme meg over dørstokken minst tre ganger i uka i snart halvannet år.
Jeg har vært uføretrygdet i flere år. Håpet om å kunne jobbe litt igjen har jo vært der, men først nå tørr jeg å tenke at det kan gå! Har hatt noen vakter nå i sommer (pleie- og omsorg) og kjenner at jeg gjerne vil ta noen ekstravakter innimellom. Fysisk er jeg nok ikke i stand til å jobbe noen stor stilling lengre, men alt er bedre enn ingenting Jeg må jo fortsatt ha tid og energi til å fortsette med å røre på meg…
Hurra for Tjukkasgjengen, hurra for de jeg bruker å gå med, og hurra for meg sjøl som har skjønt hvor mye energi det gir med fysisk fostring. Det gir stål i bein og armer!
EO
Tjukkasbloggen 