Vi har sveipet igjennom vårt arkiv og kom over dette innlegget fra Januar 2013. Mye av dette gjelder fortsatt.
IKjære Tjukkaser
I dag ble mitt verste mareritt til virkelighet!
Historien starter på Ryggeheimen i kveld kl 19.00, startsted for Chapter Moss på sommerhalvåret.
Vi møtte opp 10-12 blide tjukkaser og vi ble stående i to «klikker», riktignok rett ved siden av hverandre. Det var «De voksne jentene» og deler av «Styregjengen» m/fler.
«De voksne jentene» la i vei noen minutter før oss, for vi andre måtte vente på Tjukkas-Jenny som ble litt forsinka. Tenkte for meg selv at jeg absolutt burde blitt med «de voksne jentene» på tjuvstarten når jeg så hvem som sto igjen, og dette skulle vise seg å bli en alvorlig feilbedømming fra min side. Tjukkas-Jenny dukka endelig opp og Tore Haile Gebreselassi sto å sparka utålmodig i grusen ….han og resten av «Kenyaner-gjengen» la på sprang… Jeg tenkte som så at jeg MÅ holde følge til vi iallefall har passert «de voksne jentene» for ikke helt å miste ansikt. Jeg holdt nesten følge til vi passerte jenteligaen som snakket om hekleoppskrifter, barnebarn, mat og formiddagsrunden sin (for noen av de går jo to runder om dagen!)
Noen minutter senere skjedde det midt i Husebyskogen!!! Jeg var ALENE!!!! Kenyanerne så jeg bare ryggen på i det fjerne og der sto jeg med en pust som kunne virke veldig erotisk, hadde det ikke vært for astma’n.
Dette hadde jeg lest om på Tjukkassiden: Alene, fra gått/løpt, etterlatt, ensom…..var virkelig Tjukkasgjengen så usosial?
Etter en stund kom jeg over sjokket og fant ut at her må det handling til! Jeg hadde 4 valg:
1.Skulle jeg gå mot syd å riskere og tegne helårsabonnement på Fuglevik Camping
2. Skulle jeg gå mot øst og havne på Dyreveien og måtte bekrefte for alle som kjørte forbi at «nå har Tjukkasgjengen etterlatt en stakkar igjen» altså en walk of shame
3. Gå mot vest og måtte gå langs stranda hjem og se på solnedgangen
4. Eller skulle jeg gå mot nord og risikere å bli tatt for epleslang av Hans Olav Bjerketvedt
Jeg tok mitt livs råsjans og fulgte stien rundt alene….jaggu klarte jeg det… jeg begynte å kjenne meg igjen, fredfullt var det også.
Når jeg omsider nærmet meg mål kom resten av «Kenyanergjengen» heseblæsende bak meg…HURRA de var BAK meg!!! At jeg hadde tatt en snarvei som var ett par kilometer kortere gjør jo ingenting, jeg kom nesten først!
Når jeg kom hjem måtte jeg inn å lese «beskrivelsen» av Tjukkasgjengen og der står det:
«Dette er en frivillig gruppe hvor alle tjukkasene selv må ta ansvar for egen helse og vise treningsinitiativ på bakgrunn av egne ønsker og mål.»
Jeg hadde klart det, jeg hadde tatt ansvar, helt alene!
Tjukkasgjengen handler like mye om å ha det sosialt som om trening, men det er viktig at vi selv tar ansvar. Man kan ha det sosialt både før og etter runden, samt på mikrorundene våre. Men jeg tror mange ønsker å komme i bedre form og da må vi selv gjøre noe med det og ikke «kreve» at andre skal stå parat til å følge oss rundt og egentlig ta det ansvaret man selv burde ta.
Man gjør det fordi man har lyst, samt at vi har det utrolig morsomt.
Jeg blir matt av folk som på dø og liv skal stå frem i pressen og skrive negative ting om noe som egentlig kun er positivt ment. Spesielt trist er det når de ikke engang går med oss og aner hvordan vi har det. Men noen få mennesker har dette som sin livsoppgave dessverre…
Håper de som har lyst til å komme seg ut av sofan, tar sjansjen og møter opp på en tjukkasrunde. Vi kan love 3 ting, det er gratis, sosialt & gøy, og for alle!
VELKOMMEN TIL TJUKKASGJENGEN HILSEN EN SLITEN TJUKKAS
EO
Tjukkasbloggen 